Vannet som ressurs – energiutnytting i stor skala

I vårsola surkler flere småbekker nedover liene i Ranafjellene. En del av dette ender opp i vannmagasin som gir en helt nødvendig tilførsel av vann til industrien. Tre vannmagasin og seks damanlegg sikrer at industrien i Rana får nok vann. Utbygginga av vannverket gikk parallelt med bygginga av AS Norsk Jernverk i sin tid. Anleggsarbeidet startet i 1948, og vannverket ble åpnet i 1955.

Ved Svabo går en svingete og bratt vei oppover langs fjellsida. Vinterføret krever firhjulstrekk for å komme opp bakkene, før det åpenbarer seg et hull i fjellet. Brått er det ingen årstider, bare en tunnel med asfaltert vei innover og videre oppover i fjellet.

– Temperaturen her inne ligger vel stabilt på 5–6 grader, forteller Eilif Nermark, som guider oss inn til Svabo kraftverk og vann-verket. Eilif er avdelingsleder i MIP Energi, og har overoppsynet med vannressursene som industriparken rår over. Vi stiger inn en solid ståldør og kommer til en godt opplyst hall med en kraftturbin som dominerende element på gulvet. Her hentes det ut opptil 22 GWh årlig, en forsvinnende liten del av kraftbehovet for industrien, men turbinen har en flerfunksjonell nytte i og med at den      reduserer vanntrykket før vannet sendes videre ned til industrien på sletta langt nedenfor oss. Før kraftverket er vanntrykket på 10,5 bar. Fra Småvatnan er det også en forgreining til Rana Kraftverk i Hammeren, hvor Statkraft får nyttegjøre seg overskuddsvannet til MIP.

– Vi har flere sikkerhetssystemer som sørger for at vanntilførselen til industriparken er kontinuerlig selv om turbinen skulle svikte, forteller Eilif Nermark.

– Normalt går alt vannet via turbinen. Alternativt kan forsyningen gå via energidreper, ringslusventiler (styrt av flottører i basseng) eller reserveventil. Før vannet går fra kraftverket og ned til industriparken samles det opp i et reduksjonsbasseng på 350 m^{3, forteller han.}

Vanntilførselen til forbrukerne i Mo Industripark går i et ringledningssystem, slik at man ved rørbrudd kan omdirigere vann fra forskjellige strenger. Fra reduksjonsbassenget i fjellet går vannet i to 850 millimeter stålrør i en betongdukt fram til avgreining ved Fesil Rana Metall. Fallet fra vannverket i fjellet er på ca 80 meter. Videre i systemet fordeles vannet i dukter med duktile støpejernsrør med diameter fra 100–500 mm. Trykket kan variere fra 5,5 til 6,5 bar.

Kjølevannet som går i lukkede system gjennom smelteverkene blir etterpå utnyttet av Ranfjord Fiskeprodukter AS til deres smoltoppdrett.

– Temperaturen på vannet er da ideell for fiskeoppdrett, forteller Nermark. Ranfjord Fiskeprodukter har konsesjon på 5 millioner smolt årlig i to anlegg inne i industriparken, og bruker 3 ganger så mye vann som Mo i Rana by. For øvrig er kjølevannet i de lukkede systemene like rent som drikkevann. Tempe

Mo Industripark har avtale med Statkraft om leveranse eller mottak av vann.

I perioder med vannunderskudd i Andfiskvassdraget, kan MIP få tilført vann til Andfiskvatn fra Statkrafts overførings-tunell mellom Akersvatn til Rana kraftverk. Likeledes leverer MIP fra Småvatnan overskuddsvann inn på samme tunnel.

Som et apropos til kraftproduksjonen som MIP står for i Svabo og Vika kraftverk, så tilsvarer 30 GWh opp mot det årlige strømbehovet for 1200–1500 husstander. Det betyr for eksempel at nesten hele Båsmoen og Ytteren ville fått dekt sitt kraftbehov med krafta som MIP produserer. Til sammenligning ville hele kraftforbruket som industrien i parken hadde i 2009 (1361 GWh) dekt strømbehovet for hele 68000 husstander. Dette tilsvarer en by ti ganger større enn Mo i Rana, som for eksempel Bergen.

Eilif Nermark nevner en morsom anekdote fra reduksjonsbassenget ved kraftverket inne i fjellet. – Det hender seg det er fisk her inne, og noen av våre folk har faktisk lyktes å fiske pen ørret her, smiler han. Ørreten må ha kommet som ganske liten yngel fra Andfiskvann, gjennom diverse filtere, 4 km tunnel og gjennom kraftturbinen, før den havna i det 350 m³ store bassenget inne i fjellet. Der har fisken vokst opp, og livnært seg av det som måtte være av plankton og småføde der. Noen fare for at fisken skal komme seg videre og inn i industriparken er det ikke, siden veien videre er stengt av to kurvbåndsiler med maskevidde på 1 millimeter. – Etter sigende ble fisken en god lunsj, smiler Eilif Nermark.

Som nevnt er det flere magasin og damanlegg som innleder utnyttelsen av vannet til industriformål. Her følger en kort oppsummering av anleggene.

Magasinet ved Fisklausvann er det øverste anlegget i vannsystemet. Den har en magasineringskapasitet på 20 millioner m³. Anlegget ble bygd i 1964 og restaurert i 1967. Det ble revurdert i 1999, nødvendige tiltak godkjent av NVE i 2002 og gjennomført i 2003–2004. Damanlegget i Fisklausvann består av tre dammer med overløpsterskler i betong, ellers utført som stålkonstruksjoner på betongfundament, med pløyd plank som damkledning.

Før dette var vannet regulert av Bergverkselskapet Nord-Norge, som bygde den første dammen i Fisklausvann.

Damanlegget i Småvatnan er neste trinn på veien mot industrien. Dette anlegget ble bygd i 1962 og har en magasineringskapasitet på 9,5 millioner m³. Det består av en fyllingsdam med overløpsterskel i betong. Herfra går det etter avtale overskuddsvann til Statkraft SF sin kraftproduksjon. Damanlegget ved Småvatnan ble revurdert i 1998, nødvendige tiltak ble godkjent av NVE og gjennomført i 2002.

Dette er det eldste damanlegget i tilknytning til industrien, bygd i 1952. Herfra finner det oppmagasinerte vannet i hele systemet veien til det som i dag er Mo Industripark. Andfiskvann har også siden det ble satt i produksjon vært drikkevannskilden til Rana kommune (1955). Herfra forsyntes også Bleikvassli Grubers anlegg i Åga med vann. Andfiskvann har en magasineringskapasitet på 20 millioner m³, og består av en betong platedam med overløpsterskel. Fra lukehuset ved Andfiskvann går vannet gjennom Mofjellet i en 3840 meter lang tunnel med 5 m² tverrsnitt, fram til øvre lukehus i selve vannverket over industriparken.

I Norge er vannet lett tilgjengelig, det er rikelig av det, og det er billig. Vi kan drikke vannet rett av springen, eller fra hvilken som helst bekk eller fjellvann. Dessuten fører topografien til at vi kan utnytte vannet som ressurs til kraftproduksjon, i og med at vi har høydeforskjeller/vannfall vi kan utnytte. Er dette også en selvfølge i fremtiden, og for hvor mange…? Noe å reflektere over. Vann til kjøling i prosessindustrien må utnyttes der vannet er. Vann er vanskelig å flytte på, iallfall i mengder som industrien krever, og dette har hatt avgjørende betydning for plassering av de store industrisentrene i Norge. Så også i Rana. Utgangspunktet for etableringa av industrien her var tilgang på jernmalm, men også vannressursene som fantes i området. I et globalt perspektiv er tilgang til vann ofte en større utfordring for industrien.

Som nevnt var et av konsesjonsvilkårene for utbygging av AS Norsk Jernverk at Rana kommune skulle få levert gratis vann. Leveransen startet i 1955, samtidig med at Jernverket ble satt i drift. For innbyggerne i Rana har dette ført til at man har fått billigere vann enn gjennomsnittet i befolkningen.

Lavenergien man kan få av prosessvann i lukkede systemer er gunstig for smoltproduksjon. Vannet får en temperatur yngel og smolt kan trives i. Dette er en av mange faktorer som har ført til suksessen for norsk lakseoppdrett.