Utkant-Norge på opphørssalg?

Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B. Alstadheim spør i en kommentar (07.11.2020) «Kan flere jobber redde utkanten? Det korte svaret er nei.» Det er skadelig å sette slike lettvinte opphørssalg-stempel på utkant-Norge, da Oslo-pressen har en betydelig avsendermakt overfor sentrale politikere.

I mange tiår har befolkningsutviklingen i de fleste kyst- og distriktskommunene stagnert. Det politiske Norge har vært godt kjent med utviklingen, og i like stor grad kjent med SSBs fremtidsprognoser. I stedet for å innse at den politiske verktøykassen er innholdsrik på instrumenter som kan snu eller redusere en negativ utviklingsspiral, møter vi det som minner om resignasjon.

Det er et feilgrep om nasjonalstaten resignerer og ikke legger til rette for bærekraftig samfunnsutvikling utenfor de største byene, da det er «i utkanten» naturressurser og industri ligger. En videre forvitring av ressursrike samfunn kan få økonomiske konsekvenser.

Fornybar energi, mineraler og fisk er ressurser Europa og verden i økende grad etterspør. Norge er derfor tjent med å legge til rette for at landets fremtidige sterkeste vekstregion er Nord-Norge. Det handler om penger i kassa til velferdsstaten. Også rent geopolitisk er fortsatt bosetting i Nord viktig.

Gjennom historien har naturressurser vært forutsetningen for bosetting i den nordlige landsdelen, kombinert med kunnskap om hvordan våre ressurser kan skape verdier. Jeg mener at få regioner i Europa er bedre rustet til å møte FNs bærekraftsmål enn Nord-Norge, med rik tilgang på grønne ressurser. Det vil også vanskeliggjøre overgangen fra det fossile til fornybarsamfunnet om ikke utvikling i nord er et satsingsområde.

Eksempler fra min egen region på Helgeland viser hvor viktig attraktive jobber er for å skape vekst og samfunnsutvikling. Naturressurser og muligheten for arbeid la grunnlaget for en av Norges største industriklynger Mo Industripark. Nå planlegges det for investeringer for flere titalls milliarder i landets første battericellefabrikk, hydrogenproduksjon og CO2-fangst, som både skaper jobber og kutter utslipp.

Det investeres også i en ny industripark i nabokommunen Nesna. Slik kan sentra også bidra til å styrke omlandet. På øya Lovund er folketallet mer enn doblet fra 1970-tallet til 2020, takket være en svært verdiskapende laksenæring. Det viser hvor viktig det er å skape jobber, men i 2020 trenger vi også nye verktøy.

Vår region har et eksportrettet næringsliv i verdensklasse, men forventer selvsagt at nasjonalstaten bidrar med rammevilkår som gjør det mulig å konkurrere i verden og bygge attraktive lokalsamfunn. Det handler om næringsrettet infrastruktur, muligheter til å utnytte fornybar energi, utdanninger som møter regionens behov og kapital til nyskaping på linje med hva EU stiller opp med.

Selv om jeg ikke har håp om at Aftenposten serverer en helhetlig utkant-definisjon, deler jeg noen av Alstadheims betraktninger. Politiske skylapper i Norge gir utslag i manglende evne til å satse målrettet på levedyktige regionsentre og mindre byer.

Flytting av relevante statlige etater eller tjenester, som naturlig vil kunne høre hjemme i nord, er et politisk verktøy i kassen. Innenfor mineralforvaltning, fornybar energi, reiseliv, fiskeri, utdanning, SAR og klima er det enorme forvaltningsmessige oppgaver som med fordel kunne ha vært utført i nord på vegne av nasjonen. Lavere personskatt som incentiv for å bli værende i nord eller flytte «hjem» igjen» er et annet verktøy.

Universitetene i nord bør også utvikle campusene utenfor Tromsø og Bodø slik at de tilbyr relevante utdanningstilbud i robuste regionsentre. Det er oppstått en mismatch i nord mellom næringslivets etterspørsel etter kompetanse og universitetenes tilbud.

Det tjener neppe debatten å kokettere med distrikts Norge, slik Aftenposten-redaktøren (og andre) gjør. Kanskje ikke alle steder i den såkalte utkanten kan eller bør «berges». Men, la stedene som har forutsetninger, kraft og infrastruktur til jobbskaping få en reell mulighet før man avskriver distriktene som steder hvor alt håp er ute.

Nord-Norges storytelling må handle om at du har like gode muligheter til å lykkes på hjemmebane som ute eller på bortebane. Vi kan her lære noe av Bodø/Glimt. Hvorfor valgte ett av Stabæks stortalent Hugo Vetlesen å gå motstrøms og flytte nordover og signere en treårskontrakt med Glimt? – Fordi han hadde lyst til å spille for et vinnerlag! Jeg oppfordrer politikere, riksjournalister og vi andre til å skape flere vinnerlag her nord.

Kronikk av Arve Ulriksen adm.dir. Mo Industripark as.