Styrken i å tenke stort

Det er vel ingen som har unngått å få med seg oppmerksomheten rundt Freyr i det siste. Aviser, kommentatorer, politikere og kommentarfeltene har vært samstemte i å fordømme og latterliggjøre et selskap som har investert for 4 milliarder kroner i Mo i Rana, hovedsakelig med privat utenlandsk kapital.

Når alle går i flokk, er det ekstra viktig å stoppe opp og sjekke om saken virkelig er så enkel som alle skal ha det til. Forutinntatte vinklinger og feilinformasjon har fått florere fritt – ikke bare i kommentarfeltene, men også i redaktørstyrte medier og fra politikere.

Freyr har altså investert for 4 milliarder kroner i Mo i Rana, finansiert i all hovedsak fra private amerikanske investorer. Av rundt 4000 millioner kroner, har staten bidratt med 183 millioner til konkrete prosjekter. Over 95 prosent av investeringene er altså finansiert av amerikanske investorer. Det kan man vanskelig være imot. Uten utenlandske investeringer hadde vi ikke hatt mye aktivitet i Mo Industripark. Alle de store prosessindustribedriftene i industriparken er eid fra utlandet. Det fantes ikke noen norske investorer som klarte å stille opp med den mengden penger Freyr trengte. Hadde det vært bedre at Freyr aldri ble noe av? Selvsagt ikke.

Investeringene har hatt store ringvirkninger. Lokale og nasjonale bedrifter har fått store kontrakter, både på pilotfabrikken og gigafabrikken. Både staten og Rana kommune har fått økt skatteinngang. De direkte skatteinntektene fra Freyr alene har langt overgått de 183 millionene det offentlige har gått inn med i støtte. Likevel har det haglet med beskyldninger om «tilkarringsøkonomi», svindel, og det som verre er. Det er i sannhet en spesiell «svindel» det norske samfunnet har blitt utsatt for, hvor vi sitter igjen med mer penger enn før.

Hva med lokalsamfunnet? Har vi blitt lurt? Nei. Ikke bare har kommunen fått tilbake sine investeringer i form av økte skatteinntekter. Ikke bare er det nå nesten hundre nye årsverk i sving i kommunen i pilotfabrikken. Ikke bare er Mo i Rana nå unikt posisjonert i Norge, for ikke å si Europa, med et nytt kompetansemiljø på batteri, en ferdig pilotfabrikk og et Giga Arctic som fort kan klargjøres for montering av produksjonslinjer for gigabatteriproduksjon. Mo i Rana har i tillegg fått en selvtillitsboost, og har jobbet svært godt med attraktivitet og omdømme. Det vises i bybildet, og det vises i form av at vi tiltrekker oss folk med høy kompetanse fra hele verden. Vi er langs alle målestokker bedre posisjonert nå enn før Freyr kom til byen.
Det er rett og slett vanskelig å få grep om hvem som skulle vært ofrene i denne saken. Det er neppe det at amerikanske investorer har måttet ta tap som har ført til det voldsomme engasjementet. Kanskje det som provoserer så voldsomt, er at noen våger å tenke nytt og stort? Eller at noen utfordrer den norske troen på at vi skal leve av olje og gass inn i evigheten?

Alle ser ut til å ha fått med seg at Freyr har fått 183 millioner til sammen i prosjektstøtte. Men ingen ser ut til å ha fått med seg at dette er langt fra er et unikt nivå på statlig støtte. Den tradisjonelle industrien henter ofte inn støtte på over 100 millioner kroner til ulike teknologiutviklingsprosjekter. Det har også bedrifter i Mo Industripark nytt godt av. Heldigvis. De virkelig store beløpene finner vi likevel ikke i landindustrien, men innen olje og gass. Oljeskattepakken, som kom under koronaperioden, utgjør alene mellom 30 og 40 milliarder kroner. Men summerer en opp alt som olje- og gassektoren får i fordeler fra staten, så utgjør denne totalt rundt 150 milliarder i form av subsidier og skattefordeler, ifølge BI-professor Knut Bergo. I tillegg kommer fradragene for investeringer, hvor staten dekker 87 prosent av selskapenes investeringer. Til sammen utgjør dette, ifølge Bergo, 300 milliarder kroner i året. Det er altså 300.000 millioner kroner. Det setter de 183 millionene Freyr har fått i et litt annet lys.

Hva så med lønnsnivået i Freyr? Det er ikke mitt anliggende å kritisere eller forsvare lønnsnivåer i andre selskaper. Men om vi skal diskutere lønnsnivå, må en nesten vite hva en skal sammenligne med. Equinors toppleder tjente nesten 20 millioner i fjor. Gjennomsnittslønnen for Equinor sine ca. 22 000 ansatte er 1,83 millioner kroner. Andre oljeselskap har enda høyere snittlønn. Husk at dette er selskaper som nyter godt av svært gunstige statlige fordeler. Hvorfor vekker ikke dette det minste harme?

For min del, så er jeg sikker på at vi må ønske visjonære tanker, store planer og utenlandsk kapital velkommen til Norge og Mo i Rana om vi skal kunne lykkes med å bygge samfunnet for framtida. Det er tross alt det som har vært oppskrifta vår, fra Thomas Alva Eddisons Dunderland Iron Ore Company for 120 år siden og fram til i dag.

Arve Ulriksen
Adm. dir. Mo Industripark