Sommer kommer!

Vi nærmer oss sommerferietid, og i skrivende stund er det sol og sommerstemning i lufta. Etter fjorårets begredelige sommer er det velfortjent om denne blir varmere og mer solfylt.

Evnen til å kose seg når sommeren først melder sin ankomst er en viktig overlevelsesmekanisme for folk i Nord-Norge. For det er ikke til å komme unna at klimaet er røffere her enn sør i landet. Denne evnen til å beholde optimismen til tross for mørketid og værmessig spolert sommer er også en viktig verdi å ha med seg på andre områder.

Når det blir skapt usikkerhet rundt industrietableringer på grunn av den amerikanske subsidiepakken IRA, eller når flyplassprosjektet får stadige forsinkelser, så blir folk engasjerte. Og det er ikke til å undres over, for dette er ting som har merkbare konsekvenser folk. Når flyplassen blir utsatt i to år, så er det kanskje nok til at en datter velger å ikke ta den jobben og flytte hjem igjen etter endte studier. Da reduseres sannsynligheten for at det vil skje i det hele tatt. Når Freyr melder at de reduserer framdriften på gigafabrikken fordi de amerikanske støtteordningene er 200 ganger bedre enn de norske (bokstavelig talt, som jeg skreiv om i forrige lederartikkel), så får det raskt negative konsekvenser for lokale næringsaktører og deres ansatte.

Likevel jobber folk på hver eneste dag med den samme ukuelige optimismen. Det har vært utallige øyeblikk i flyplasshistorien der omgangstonen lett kunne blitt «nei, dette går nok ikke». I stedet var stemninga at det nok blir bedre i morgen. Det betyr ikke at folk er naive og lukker øynene for vanskelige realiteter. Det betyr heller ikke at man mangler evne til å mobilisere når det trengs. Men det betyr at vi over tid har greid å opprettholde et strategisk arbeid som etter hvert har engasjert befolkningen så sterkt at de til og med har knust sparebøssa og sendt pengene til staten for at flyplassen skal bli realisert. Nå blir det flyplass, og ingen kan komme å hevde at vi får noe gratis i alle fall. I skrivende stund er det riktignok usikkerhet rundt finansieringen av de siste 200 meter med rullebane. Men prosjektet som helhet har gått fra å være luftslott til å bli lufthavn.

Den samme ukuelige optimismen har vi sett i saken om dypvannskai, som nå endelig blir realisert. Dette har ikke skjedd over natta, men har vært jobbet med systematisk i mange år. Det har heller ikke manglet på hindringer. Men takket være regjeringen og et framoverlent flertall i kommunestyret blir prosjektet nå realisert. I likhet med flyplassen er dette et viktig infrastrukturprosjekt, selv om det åpenbart er enklere å få fram fordelene ved en flyplass siden det er noe folk forholder seg aktivt til.

Nå er det usikkerhet rundt batterifabrikken på grunn av amerikanske subsidier. Det er selvsagt ikke bra. Men hadde dette vært enkelt, så hadde jo alle gjort det. Det å bygge ny industri er rett og slett veldig krevende, og har mange usikkerhetsmomenter ved seg. Få vet det bedre enn folk i Mo i Rana. Uten sammenligning for øvrig, tok det ni år fra vedtaket om å opprette jernverket til den første produksjonen fant sted.

Oppskriften på å lykkes blir å gjøre som vi alltid gjør: Vi fortsetter å jobbe på med den samme ukuelige optimismen som gjør at vi tror sommeren i år blir bedre enn fjorårets. For det blir den garantert! Og om det mot all formodning svikter i år også, så kommer det jo en sommer til neste år også!

Arve Ulriksen
Adm. dir. Mo Industripark