Rana-industrien vil ha mer kraft, grønn omstilling og strengere miljøkrav

Regjeringen er i gang med å lage en ny stortingsmelding om industri. Mo Industripark har i samarbeid med Celsa Armeringsstål, Ferroglobe Mangan Norge og Elkem Rana, sendt inn 16 punkter om hva som bør omtales i meldinga.

Innspillene og brevet til regjeringa kan leses i sin helhet her:

Det er svært positivt at regjeringen løfter industripolitikk fram gjennom en melding til Stortinget, og vi ser fram til både meldingen og stortingsbehandlingen. Vi ønsker med dette å komme med noen innspill til arbeidet med meldingen. Vi viser også til rapporten «Kunnskapsgrunnlag industriparker 2024», som Mo Industripark har vært med på å utarbeide sammen med en rekke andre industriparker. Denne inneholder anbefalinger om hvordan industriparkene kan bidra til å realisere regjeringens ambisjoner om blant annet utslippskutt og eksportvekst, og ble overlevert næringsministeren i august i år. Vi oppfordrer til at rapportens funn og anbefalinger gis en særlig plass i arbeidet med stortingsmeldingen om industri.

Industriparkene kan bidra til å løse en rekke av de utfordringene som regjeringen er opptatt av. Bosetting i distriktene, kutt i klimagassutslipp, og økte eksportinntekter, er alle mål som er avhengig av industriell utvikling. Samlokalisering av industri sikrer en bedre utnyttelse av infrastrukturen, støtter opp under klyngeeffekter og forsterker samarbeid mellom bedrifter. Denne samlokaliseringen er også viktig for å redusere inngrep i naturen. Ikke bare kan nyetableringer skje i allerede industrialiserte områder, men en får også sikret en høyere utnyttelse av eksisterende infrastruktur, som veier, vann og strømnett, og dermed mindre behov for nye investeringer og utbygginger.

Avkarbonisering
Industrien må avkarboniseres om vi skal nå FNs klimamål. Men om industrien skal gå foran i det grønne skiftet må det også gis et konkurransefortrinn for de grønne produktene i markedet. Industrien tar store risikoer ved å investere i ny teknologi for avkarbonisering, uten å kunne tjene inn investeringen ved å øke prisen på et grønnere produkt. Vi trenger en redusert investeringsrisiko i form av CAPEX- og OPEX-støtte, og vi trenger at det offentlige tar ansvar for å stille høyere klimakrav i offentlige anbud, slik at bærekraftige produkter verdsettes i markedet.

Det er avgjørende at vi lykkes med fullskalaprosjekter for avkarbonisering av eksisterende industri. Teknologien er kjent og utprøvd flere steder. Industriparkene har et klart fortrinn her siden det ofte ligger flere store punktutslipp samlet her. Dette muliggjør skalering og effektiv bruk av større fangstanlegg.

Samtidig er insentivordningene for CCS og CCU er uklare i fremtiden. Vi har aktører i Mo Industripark som jobber med felles prosjekter innenfor karbonfangst, delvis finansiert av offentlige tilskuddsordninger. Samtidig er fullskalaanlegg avhengig av statlige midler og drahjelp. Ikke minst må infrastrukturen for deponering av fanget karbon bygges ut raskt. Støtteordninger rundt bruk av fanget karbon er også uklare. Det er for eksempel uklart om produkter produsert på fanget fossilt karbon vil kunne klassifiseres på samme måte som produkter laget av jomfruelig ikke-fossilt karbon.

Vi har følgende innspill:

1. En stortingsmelding om industri bør bidra til å få etablert klare retningslinjer og en forutsigbarhet for fullskala karbonfangst.

2. En stortingsmelding om industri bør inkludere arbeidet for gode støtteordninger som kan redusere investeringsrisiko for den grønne omstillingen.

3. En industrimelding bør se på hvordan miljøkrav i offentlige anskaffelser kan økes, for å sikre at industriprodukter med lavere utslipp blir verdsatt i markedet.

Saksbehandling
Industrien opplever for ofte at beslutninger drar ut i tid, noen ganger i tiår. Omstillingen av industrien framover, med utslippskutt og elektrifisering, skal gå raskere enn noen omstilling i historien dersom vi skal nå klimamålene. Myndigheter kan i større grad legge til rette for raskere beslutningsprosesser og økonomiske insentiver i forbindelse med utbygging av ny/større kapasitet knyttet til kraft og kjølevann. Raske prosesser for konsesjonsbehandlinger knyttet til regulering av nye arealer, tilførsel av mer kraft, og kjølevann, er noen eksempler.

4. Stortingsmeldingen bør inneholde konkrete tiltak til hvordan saksbehandlingstiden for blant annet konsesjoner og tillatelser kan kortes ned.

5. Stortingsmeldingen må se på hvordan økonomiske insentiver i enda større grad kan bidra til at regjeringens egne mål innenfor blant annet utslippskutt, omstilling og vekst kan nås.

Nettkapasitet og modenhetskriteriene
Elektrifiseringen av samfunnet betyr store utfordringer for nettkapasiteten framover. Det vil også være en rekke industrielle prosesser som krever kraft, som CO2-fangst. Avkarbonisering av eksisterende industri legger press på – og øker behovet for – kraft, arealer, andre typer infrastruktur. Samlokaliseringen i industriparker er en viktig del av løsningen, men vi savner de nødvendige verktøyene for å kunne høste gevinstene av samlokaliseringen i større grad.

Vårt første innspill i denne sammenheng omhandler praktiseringen av modenhetskriteriene. Hvis aktører som planlegger etablering inne i industriparken mister sin plass i Statnetts kø, er det langt fra gitt at denne kapasiteten blir tildelt annen industri i parken. Tvert imot har vi erfaring med at det er investert i økt nettkapasitet i parken, blant annet med betydelige anleggsbidrag til ny trafo, for så å oppleve at kapasiteten ikke kan bli brukt fordi de aktuelle aktørene mistet sin plass i Statnetts kø og kapasiteten tildelt aktører utenfor parken. Mo Industripark har ikke løsningen på dette problemet, men vi savner en debatt og en prinsipiell diskusjon rundt disse problemstillingene.

Videre har vi eksempler på at aktører i industriparken har investert betydelige summer i form av anleggsbidrag til økt nettkapasitet, og investert i det aktuelle prosjektet, men likevel opplever at nettkapasiteten blir trukket tilbake. Dette skaper en betydelig usikkerhet for aktører som i fremtiden vurderer å investere i utvidet nettkapasitet for å etablere ny, eller utvide egen, virksomhet. En industrimelding bør gå nærmere inn i disse problemstillingene, med mål om å finne ordninger som ikke svekker investeringsviljen i industrien.

Industriparkene bør få muligheten til å selv tildele nettkapasitet i tilfeller hvor vi sitter med teknisk ledig kapasitet. Det er ressurssløsing at det står ledig teknisk kapasitet i strømnettet, som aktører med konkrete investeringsplaner ikke kan benytte fordi kapasiteten er tildelt andre aktører utenfor industriparken. Modenhetsvurderinger burde ta inn samfunnsnytten som et kriterium. Generering av arbeidsplasser og ringvirkninger bør veie inn som en faktor når nettkapasitet tildeles.

Videre savner vi at staten i større grad kan bidra til å løse opp når koordineringsproblemer gjør at investeringer i strømnettet stopper opp. Helt konkret så er det teknisk mulig å øke nettkapasiteten inn til Mo Industripark med hele 620 MW med forholdsvis lave investeringer. Dette er kanskje noen av de billigste megawattene i Norge. Samtidig har Statnett satt som krav at det såkalte flimmerproblemet må løses før noen av de nødvendige tiltakene kan gjennomføres. Denne saken har nå versert mellom en av våre bedrifter, RME og Energiklagenemnda i mange år, og det er grunn til å frykte at saken ikke blir løst med det første. Et slikt koordineringsproblem burde staten være i stand til å gå aktivt inn i med avbøtende tiltak.

Vi har følgende innspill:

6. Industriparkene bør få et handlingsrom for å kunne tildele kraft til bedrifter med konkrete investeringsplaner. Når én aktør i en industripark mister sin reservasjon hos Statnett, bør hovedregelen være at denne kapasiteten kan tildeles andre prosjekter i den samme industriparken.

7. Industrimeldingen må gå inn i problematikken rundt at industriaktører risikerer å miste sin tildelte kapasitet etter modenhetskriteriene, selv om de har investert betydelige beløp i utvidet kapasitet.

8. Arbeidet med å øke kapasiteten i strømnettet må styrkes, og industriparker må prioriteres i arbeidet.

9. Staten bør i større grad bidra til å løse koordineringsproblemer med store samfunnsmessige konsekvenser, som når tvister mellom ulike aktører har store konsekvenser for samfunnet som helhet.

Kraftproduksjon
Kraftkrevende industri er helt avhengig av tilstrekkelig tilgang på rimelig fornybar energi. Statnett forventer at etterspørselen av fornybar kraft vil øke med 60 prosent fram mot 2050. Det er derfor urovekkende at utbyggingen av fornybar energi i Norge tilnærmet har stoppet opp. På kort sikt er det vindkraft på land som kan stå for den største økningen i kraftproduksjon. På litt lengre sikt, kanskje på midten av 2030-tallet, vil havvind kunne bli viktigere. Vi viser til Energikommisjonens rapport (NOU 2023: 3), som slo fast at vi trenger mer av alt – raskere.

Kjernekraft kan levere betydelige mengder kraft, og bidra til å stabilisere kraftsystemet etter hvert som det kommer mer ikke-regulerbar fornybar energi inn i miksen. Eksempelvis kan små modulære reaktorer på sikt bidra til kraftproduksjon nært store forbrukere, noe som også reduserer behovet for utbygging av nett.

Behovet for kraftutbygging er veldokumentert, men det skjer likevel altfor lite. Industrimeldingen må vurdere hvordan en kan få økt kraftproduksjonen, for eksempel gjennom ytterligere utbygging av vannkraft. Dette inkluderer revurdering av verning av enkelte vernede vassdrag, da dagens utbyggingsmetoder viser at det er mulig å bygge ut vannkraft uten så store naturinngrep som har vært praksis tidligere.

Videre gjør dagens grunnrentebeskatning at insentivet og handlingsrommet for effektivisering av eksisterende kraftverk er redusert. Denne ordningen må justeres slik at investeringer som henter ut mer effekt av eksisterende kraftverk blir lønnsomme.

10. Meldingen må komme med forslag til hvordan en kan få fortgang i kraftutbyggingen i hele landet, og vurdere om dagens regime for konsesjonsbehandling bør endres.

11. Kjernekraft nært kraftkrevende industri må også vurderes som et av tiltakene som på sikt kan bidra til kraftforsyning og stabilisering av kraftsystemet.

12. Regjeringen bør sørge for at også havvindfelt i Nord-Norge så raskt som mulig blir åpnet. Mo Industripark peker særlig på feltet Nordvest A.

Kompetanse
Mo Industripark er en av Norges største industriparker, og er en avgjørende grunn til at Rana kommune er Nord-Norges største eksportkommune i absolutte tall. Industrien er en av de viktigste sektorene for å sikre bosetting og arbeidsplasser i distrikts-Norge. Tilgang på riktig kompetanse er avgjørende. Mo Industripark har derfor vært en aktiv støttespiller for oppbygging av kompetansemiljøer i regionen. Videre vil flere slike miljøer gjøre det mer attraktivt for ungdom å flytte tilbake etter endt utdanning i andre byer.

Industrimeldingen bør se på hvordan staten kan bidra i enda større grad til å videreutvikle kompetansemiljøer i hele landet. Selv med vår sterke industrielle posisjon, så opplever vi at statlig finansierte industrirelaterte kunnskapsmiljøer i liten grad finner veien til vår geografiske nærhet. Et eksempel er Katapult-ordningen, hvor det ikke finnes et eneste Katapult-senter i Nord-Norge. Et annet eksempel er universitetene, hvor trenden er at relevante utdanningstilbud blir bygd ned framfor å være satsingsområder. Ulempen ved å ikke være en universitetsby må bli kompensert med mer kraftfulle virkemidler.

Videre er det viktig at tilbudet ved de videregående skolene gjenspeiler kompetansebehovet i industrien, både i dag og for framtiden. Her må en se på hele bredden, ikke bare linjer som er direkte relevant. Et levende industrielt miljø er avhengig av en rekke utdanninger. For en liten industriby som Mo i Rana er det eksempelvis viktig med drahjelp til rekruttering av internasjonal kompetanse.

13. Det må lages en plan for hvordan en kan bygge opp og styrke kompetansemiljøer tilknytning til industriparkene generelt, og for industrien i Nord-Norge spesielt.

14. Universitetene må få en klarere næringspolitisk bestilling for å sikre riktig kompetanse, særlig utenfor de største byene. Hvis universitetene anses å være feil verktøy, må det drøftes hvilke andre verktøy som skal brukes. Målet må være å styrke utdanningstilbud og bygge opp større kompetansemiljøer.

15. Katapultordningen må evalueres, og statlige virkemidler må i større grad finne veien til industrimiljøer i Nord-Norge.

16. Fylkeskommunene og kommunene må settes i stand til å prioritere industrirelaterte fag, særlig ved VGS i nærheten av industrien.