Ørtfjellets gull

– Oppgangen vår skyltes flere ting, men først og fremst et resultat av godt markedsarbeid. Gode forbindelser og relasjoner over lang tid gjorde at vi fikk levere prøveleveranser til nye stålverk i England. De ble fornøyd og vi fikk levere mer, sier Gunnar Moe. Det var ikke lenger et spørsmål hvor mye som kunne selges, men hvor mye de klarte å produsere.

– Vi måtte bare gire på igjen. Nå er det full drift hele døgnet. Inkludert de som jobber med den nye utbyggingen, har vi rundt 150 mann i sving her oppe. Bilen du så der har hentet rester fra et dagbrudd vi stengte på 70-tallet, som er 14 kilometer unna. Etterspørselen er enorm, sier Eirik Dambakken. Han er driftsassistent på Storforshei.

Telefonen hans piper. Hver eneste salve blir testet på laboratorium, og for at det skal bli levert raskt får han resultatet på SMS. For å gjøre kvaliteten forutsigbar blander de ulike typer malm. Det styrer Eirik med jernhånd.

– Trettitre prosent jern. Det er fin malm. Vi har plasser der vi har opptil femti, men dette er bra. Det er Ørtfjellets gull, sier Dambakken og holder opp en skinnende malmbit.

Lader opp

Skytebas Lars Fallingen gjør klar en ny salve i dagbruddet. Han har boret 30 små hull på 8 meter og fyller det med høyeksplosivt       materiale. Det hele topper han med dynamitt.

– Massen flyttes ikke under eksplosjon, men sprenger berget til steiner, slik at en gravemaskin kan laste det på en dumper. De store bitene blir smadret i grovknuseren før det sendes ned med tog til Gullsmedvik. De gode tidene gjør at jeg fyrer rundt 2–3 slike salver i uka, sier han, mens han fikler med blå og hvite ledninger.

– Høyere priser og andre typer maskiner gjør det lettere med småskala gruvedrift. Det er nå lønnsomt å hente opp det vi har latt liggende igjen før, sier geolog Anders Bergvik. Han startet sin gruvekarriere med å kjøre dumper i 1981. Arbeidet gjorde at han ble interessert i geologi og dro til Tromsø for å studere.

– Rana Gruber bidro godt til studiene ved at jeg kom hit for å jobbe i feriene. Hele tiden var det på en måte en drøm å komme tilbake hit å jobbe, så det var stort å komme tilbake, innrømmer han. Han er nå geolog i Rana Gruber og planlegger hvor de skal ta ut mer malm og ser videre inn fremtiden på nye malmområder.

– Det ligger et nitidig feltarbeid bak kartleggingen av området. Man har praktisk talt gått rundt i skogen og røsket løs mosen for å se hva som er under og løpe tilbake for å tegne det inn på kartet. I løpet av kartleggingen er det boret ut 100 000 meter med borrekjerner for å teste malminnholdet, sier Bergvik.

Arild Hjertås har kjørt de aller fleste maskinene som finnes her. Da han startet i 1970 kjørte han truck i 2 år, så 10 år med grave-maskin og enda 10 år med dumper. Aller best husker han XP 2300, en 718 tonn tung gravemaskin som ble brukt i dagbruddet på 90-tallet. Nå er han stiger og kjører mest kontorstolen i andre etasje. Han er også en røver på skytebanen.

– Ka dokk si gutta. Ska vi ikke lag en konkurranse på skytebanen. Eg legg ti tusen krone i potten tel den som klar å treff beire enn meg, sier han spøkefullt i kantina før noen andre jekker han ned med å si at det er også andre som kan skyte.

– Det er en positiv stemning og et trivelig arbeidsmiljø. Alle de som ble oppsagt i etter- kant av finanskrisen, og som ikke startet i en annen jobb, er tilbake. De som sier opp av ulike grunner kommer tilbake etter noen måneder fordi de savner bedriften, sier Eirik Dambakken. Gunnar Moe mener det er vanskelig å si noe konkret om hvorfor det er så godt arbeidsmiljø, men tror den store aktiviteten kan ha noe av skylden.

– Det er klart det er mye artigere å jobbe i en bedrift som går oppover, som investerer videre og ser lyst på fremtiden, i stedet for om man er usikker på hvordan neste år blir, legger han til.

Det meste av malmen som hentes ut i dag kommer fra gruvene. Ut tunnelen kjøres det rundt 70 lass med 40 tonn malm – hvert skift. Hovedtunnelen fører en kilometer nedover til malmåren hvor den så deler seg i to, og det går to tunneler på rundt 800 meter hver vei langs åren. Malmen hentes nå ut ved at man sprenger ned blokker med malm som graves ut og kjøres opp i dagbruddet. Fordelen i forhold til dagbrudd er at man slipper å fjerne alt gråberget som ligger øverst, og bare henter indrefilen rett ut.

– Dagens drift kan ikke sammenlignes med tidligere fordi vi driver på en helt annen måte. Trekker man fra alt gråberget som ble hentet ut, produserte man rundt 4 millioner tonn malm da aktiviteten var størst på 70- og starten av 80-tallet. I år kommer vi til å ta ut 3 millioner tonn. Akkurat nå er vi helt på maksimalt uttak, men om markedet tilsier det, og vi klarer å utvide driften, er det mulig at vi kommer til å passere driftstoppen.

I 2008 kjøpte Leonhard Nilsen & Sønner AS opp Rana Gruber. Flere trekker frem deres vilje til å satse som en av suksessfaktorene.

– For å holde et slikt trøkk er det viktig med gode, stabile eiere. Det er nok nettopp fordi vi har akkurat dem som eiere at det muliggjør den økningen vi ser nå. Leonhard Nilsen & Sønner har en enorm kapasitet på anleggssiden.

Svenske Bengt Sand begynte i gruvebransjen allerede som 15 åring. Etter en mannsalder i gruvebransjen har han jobbet i flere gruver både i Sverige og Norge. Han har jobbet i Rana Gruber i vel 8 år, både som gruvesjef og som prosjektleder. Han er nå tilsatt som rådgiver på gruvetekniske spørsmål. Fra første dag han kom til Rana tenkte han på mulighetene for å gå over til skiverasmetoden. Det innebærer å

sprenge løs skiver fremfor blokker. I motsetning til den eldre metoden, palleras, som brukes nå, kan man utnytte mer av malmen. Med palleras blir rundt halvparten liggende igjen, mens med skiveras kan man ta ut rundt 90 prosent.

– Da de nye eierne kom inn, fikk jeg godkjenning for å starte utredningen om det var mulig å endre prosessen. Det blir nå en realitet, sammen med en stor utbygging av driften. Selv om jeg pensjoneres har jeg lyst å følge prosjektet. Jeg har jo 50 års erfaring og kanskje noe å bidra med, sier han, og understreker at han ikke kan alt om gruver. Det er det nok ingen som kan.

– Klart at den økte prisen og etterspørselen er viktig, men jeg tror jeg kan si at vi ville ikke hatt den aktiviteten vi har her nå om ikke eierne våre hadde hatt trua på gruvedrifta her, sier Dambakken.

Etter 50 års drift er det enda rikelig med malm i Ørtfjellene. Nivå 1 i den gruva som brukes nå, er 250 meter over havet. Neste nivå, som vi er i ferd med å åpne, er 120 meter over havet og vil sikre 10 år med drift.

– Velger vi å gå enda et nivå ned, til 90 meter, får vi 30 nye år med drift. Vi har boret ned til 7 meter under havet og vet at også der er det malm. Hvor langt ned det går, er enda ikke sikkert, men vi trenger ikke bekymre oss i vår tid, sier Anders Bergvik.