Mer av alt – raskere

Som medlem av Energikommisjonen var det et stolt øyeblikk da vår rapport ble overlevert til olje- og energiminister Terje Aasland i februar i år. Kommisjonen er ikke enige om alt, men én ting er vi helt enige om: Vi trenger mer fornybar kraft, og vi trenger den fort.

For et år siden oppnevnte regjeringen Energikommisjonen. Oppgaven vi fikk var å kartlegge energibehovene i årene framover og foreslå tiltak for økt energiproduksjon. Målet er fortsatt kraftoverskudd i framtida. Rapporten som ble lagt fram 1. februar fikk det talende navnet «Mer av alt – raskere».

Ser vi ut over det ganske land, så ser vi at industri- og kraftpolitikk også er distriktspolitikk. Tenk bare på kraft- og industrikommuner som Sunndal, Årdal og Bremanger. Eller Rana. Kraftunderskudd vil få store negative konsekvenser for industrien og de samfunnene de er en del av. Derfor blir jeg rett og slett oppgitt når jeg ser det i kommentarfeltene hevdes at vi ikke trenger mer kraft i Norge. Å ikke bygge ut mer kraft vil være gambling med lokalsamfunn i hele landet.

Jeg håper derfor at vi med Energikommisjonens rapport kan ha bidratt til å i alle fall rydde spørsmålet om økende kraftbehov til side, sånn at vi heller kan konsentrere oss om hvordan vi skal løse problemet og om hvordan den nye kraften skal fases inn. Her er selvsagt ikke Energikommisjonen helt enige. Men, som tittelen på rapporten peker på, var vi likevel enige om at vi trenger mer kraft.

Det aller mest miljøvennlige tiltaket er energisparing og energigjenvinning. Dette er et undervurdert felt mener jeg. I Mo Industripark gjenvinner vi hvert år over 0,4 TWh energi, for eksempel restvarme som går til fjernvarme, eller gjenbruk av CO-gass. For å sette tallet i perspektiv: 0,4 TWh tilsvarer strømforbruket til 25.000 husholdninger. Det er mye, men Mo Industripark vil mer: Vårt mål er å øke energigjenvinningen med 50 prosent.

Dessverre er gjenvinning og sparing av energi ikke nok. Halvparten av Norges energiforbruk er fossil. Den fossile energien må enten erstattes av fornybar energi eller så må CO2-utslippene fanges. Begge deler krever energi, og den må være fornybar om vi skal klare klimamålene. Å erstatte så store mengder fossil energi bare med energisparing, tror jeg de fleste forstår vil være urealistisk.

For å nå klimamålene må det altså produseres mer fornybar energi. Og det må skje raskt, av to grunner: Vi skal kutte utslippene med 55 prosent innen 2030. Og Norge må bygge opp en industri som kan sikre eksport, velferd og bosetting i distriktene. Da må vi gripe de mulighetene vi har foran oss nå, for det er nå industritogene går.

I Nasjonalbudsjettet for 2023 står det at investeringene i oljesektoren i Norge kommer til å falle fram mot 2030. Etter det blir fallet «ganske bratt», som det står formulert. Skal vi sikre eksportinntekter for framtida må vi selvsagt bygge opp en industri som kan ta over en del av den viktige rollen som petroleumssektoren har hatt i norsk økonomi. Alternativet er at vi blir mye fattigere.

Men det er en enda mer nærliggende grunn til at vi må satse på industrien enn hva landet skal eksportere etter 2030. Statistikken for Nord-Norge viser at vi blir både færre og eldre i landsdelen. Mens Norge som helhet vokste med 1,2 millioner mennesker i perioden 1986 til 2022, har befolkningen i Nordland gått ned. I tillegg blir vi eldre. Det er nå flere over 60 år i fylket enn under 20 år.

Så kan man selvsagt mene at dette ikke er et problem, eller at det ikke er så viktig om Nord-Norge sakte, men sikkert forvandles til et slags museum. Tre av utvalgsmedlemmene, Berit Tennbakk, Silje Ask Lundberg, og utvalgsleder Lars Sørgård, gikk sågar ut i en kronikk i Dagens Næringsliv nylig og skrev at verden riktignok trenger ny grønn industri, men «for klodens klima er det uviktig om den kommer i Norge eller i et annet land.»

Det utsagnet er jeg uenig i. Det er selvsagt at vi som industrinasjon har både kompetanse og kapital som vi må bruke til omstilling. For ikke å nevne vårt klimaansvar som et oljeproduserende land. Eller at om vi sakker ned omstillingen, så bidrar vi jo ikke til at verden omstiller seg raskere. Tvert imot. Men selv om det hadde vært det samme for jordens klima hvor det bygges grønn industri, så er det jo langt fra likegyldig for Norge hvor den grønne industrien bygges.

For det første: Hvilken annen næring har potensial i seg til å skape så stor befolkningsvekst i distriktene? Oppdrettsnæringa er viktig og har virkelig snudd utviklingen flere steder, som på Lovund. Men dette snur dessverre ikke trenden for et helt fylke. Det er det bare industrien som kan gjøre, kombinert med oppbygginga av attraktive byer. Her går industrien i Mo i Rana foran som et godt eksempel.

For det andre: Industriproduksjonen i Norge har gått ned. Vi hadde hatt handelsunderskudd om det ikke hadde vært for oljenæringa. Hvordan skal vi finansiere en aldrende befolkning i framtiden? Nok en gang er det industrien som sitter med nøkkelen.

Og da er vi tilbake til utgangspunktet for det hele. Norge og distriktene trenger industrien. Industrien trenger mer kraft raskt. Derfor må vi gjøre mer av alt – raskere.

Arve Ulriksen
Adm. dir. Mo Industripark