Kappløpet om grønn industri

Det pågår en global konkurranse om å tiltrekke seg grønn industri. USA har lansert en stor økonomisk pakke for å tiltrekke seg investeringer, hvor én krone investert i battericelleproduksjon utløser to kroner i subsidier. Det er 200 ganger høyere nivå enn i Norge.

Det har i det siste vært mye oppmerksomhet rundt hvordan USA har lansert store statlige subsidier for å tiltrekke seg ny grønn industri. Den statlige pakken, som har fått navnet Inflation Reduction Act (IRA), innebærer blant annet at battericelleproduksjon får sterke økonomiske insentiver for å etablere seg.

Dette har stor betydning både for verden og for oss lokalt. For verden er det bra at USA nå satser stort på teknologi som vil bidra til å redusere klimagassutslippene. Vi var mange som ristet på hodet over den forrige presidentens tro på kullkraft og motstand mot klimakutt. Derfor er det grunn til å juble over kursendringen til USA.

Samtidig er det ingen tvil over at dette er en utfordring for Norges muligheter for å ta en sterk posisjon i det grønne skiftet. Kapitalen går dit den kaster mest av seg i en global økonomi. Derfor gikk Rana, Arendal og Tysvær – alle aktuelle lokasjoner for battericelleproduksjon i Norge – sammen om å finansiere en rapport fra Menon Economics for å se på hvordan subsidiene i ulike land er utformet. Rapporten tegner opp et bilde av store forskjeller:

• En batterifabrikk i USA som starter opp produksjonen i 2025, kan forvente å få støtte på nesten to kroner per investerte krone i produksjonsfasiliteter.
• Innovative batteriprosjekter i EU, som får støtte gjennom IPCEI, får i snitt 45 øre per krone investert.
• Batterifabrikker i Polen og Ungarn har fått støtte på 12 øre per krone investert.
• Norge kommer dårligst ut, med Freyr-fabrikken som har mottatt 1 øre (!) per investert krone.

Enkelt sagt er støttenivået i USA altså 200 ganger bedre enn i Norge. I tillegg kommer det at norske subsidier har langt strengere krav knyttet til for eksempel innovasjon, mens den amerikanske ordningen ikke har slike krav. Så skal det sies at statlige subsidier ikke er det eneste som påvirker hvor kapasitet bygges opp. Vi har for eksempel konkurransefortrinn med ren fornybar kraft, høy industriell kompetanse, tillit og en unik industrikultur. Men når subsidiene blir så mye høyere i USA, og ikke minst enklere for bedrifter å få tak i, er det all grunn til å rope varsko.

For Mo i Rana og Freyr er dette en særlig aktuell problemstilling. Adm.dir. i Freyr Tom Jensen sa til Dagens Næringsliv i slutten av februar at deres norske batterisatsing kan bli utsatt hvis ikke norsk støtteordninger kan matche de amerikanske.

Men problemstillingen er selvsagt ikke begrenset til Freyr. Dette er også en felles europeisk utfordring. EU fulgte derfor i mars opp med å åpne for langt høyere støttenivåer i det enkelte medlemsland. Dette gjelder også for Norge.

Det er gode grunner til å være skeptisk til å være med i et subsidiekappløp. I verste fall kan det føre til at det blir gjennomført investeringer som ikke har markedsgrunnlag. I USA kan det jo være at flere av de nye etableringene som nå kommer som følge av IRA vil gå over ende når støtteprogrammene går mot slutten. Men bildet er ikke svarthvitt. For om oppbyggingen av en ny grønn eksportindustri i Norge blir forhindret av at kapital forsvinner til andre land, risikerer vi jo å stå igjen på perrongen når de grønne industritogene går.

Vi må likevel forholde oss til at andre store land kjører på med store støttepakker for å få etablert ny industri, og tilpasse virkemiddelapparatet deretter. Det vil være naivt av politikerne å lene seg tilbake og tenke at markedet ordner dette helt på egenhånd.

Det er imidlertid ikke nok å bare tilby subsidier til investorer. Norske politikere må også tenke langsiktig og strategisk for å sikre at batteriproduksjon i Norge blir en bærekraftig og konkurransedyktig næring. Det vil kreve samarbeid mellom politikere, næringsliv og forskningsinstitusjoner for å utvikle ny teknologi og utdanne arbeidskraften som trengs. Her jobbes det også godt i Rana, med for eksempel kompetanse, forskning, tilflytting, attraktivitet, omdømme, utdanning og etterutdanning. Å bygge industri er å bygge samfunn.

Heldigvis ser det ut til å være mer eller mindre tverrpolitisk enighet om viktigheten av å etablere ny grønn industri i Norge. Men vi savner likevel de virkelig kraftfulle svarene på hvordan regjeringen og Stortinget skal svare på de voldsomme grepene som USA og andre land har lansert. Når USA gir 200 ganger mer støtte til grønn industri enn Norge, bør det være enkelt å forstå at vi ikke har noe annet valg enn å følge opp med egne kraftfulle tiltak. Alternativet er at vi mister verdifull industri samtidig som investeringsnivået i oljesektoren er ventet å gå bratt nedover i tiårene framover. Da blir det raskt krevende å finansiere velferden i framtiden.

Arve Ulriksen
Adm.dir. Mo Industripark