Fra Mo Industripark og ut i verden

Hverdagen i Brasil er ikke lik den vi kjenner i Norge. I hvert fall ikke i følge Frank Larsen Nystad. I juni i 2009 dro han sammen med fem andre kollegaer på en to ukers lang tur til Brasil på opplæring.

– Vale bruker et kostnadsoversiktsprogram som heter ”SAP”. Når SAP oppgraderer systemene, må noen ansatte ved bedriften reise til Vales hovedkontor på opplæring. Det ligger i Brasil. Vi jobbet med forsøksmodulen og måtte sjekke at alle funksjonene fungerte, forteller ytternværingen Frank.

Frank jobber til daglig som teamleder i konsernets bedrift i Mo i Rana. Det innebærer blant annet personalansvar for 55 opera-tører hvor han har ansvar for blant annet all bemanning, ferieavvikling og oppfølging av sykefravær. I tillegg har han driftsansvaret for sinterverket.

I 2009, da sommeren her var i full blomst, fløy de seks ranværingene 12 timer sørover til en vintertemperatur i Brasil som lå mellom 20–26 grader.

To timers lunsjpause

– Hotellet vårt lå 100 meter fra stranden Copacabana, så vi startet alltid dagen med en spasertur der og opplevde soloppgangen sammen med de andre brasilianerne. Det var en helt spesiell opplevelse. Vi begynte på jobb halv ni om morgenen, og jobbet til klokken syv på kvelden. Brasilianerne jobber 12 timers arbeidsdag, og var ofte ikke ferdige før klokken ni. Vi hadde to timers lunsjpause hver dag. Etter maten var det som å starte på en ny arbeidsdag, forteller Frank.

For å komme seg til jobb måtte nordmennene ta undergrunnsbanen en halvtime. Kontorlandskapet, som Vale har leid, ligger i et businessområde kalt ”Downtown Rio”. Der fantes det kun butikker, restauranter og kontorer, ingen boliger. Når de ankom kontorene for første gang måtte de hilse pent på 20 til 30 av de 100 ansatte som jobbet i samme etasje. En etter en.

– Hele etasjen hadde åpent kontorlandskap, og det var mer kummelig enn det vi er vant med her i Norge, sier Frank og fortsetter:

– Det var likevel en viss kleskode på jobb, og man måtte være moderat fint kledd, som dongeri og en skjorte.

Frank opplevde lokalbefolkningen som veldig blide og hjelpsomme. Han syns likevel en av de største kulturforskjellene var tempoet.

– Det er generelt mye venting i Brasil og Sør-Amerika. Ting går ikke så kjapt som man ønsker, og de fleste har det ikke travelt, sier han.

Noe av det som gjorde størst inntrykk på Frank var fattigdommen.

– Det var en sterk opplevelse for en småbarnsfar som meg selv å se to små barn ligge og sove på fortauskanten, forteller han.

– Sør-Amerika er jo kjent for høy kriminalitet. Hvordan taklet dere det?

– De jeg reiste ned med hadde vært der før, så jeg var litt forberedt på hva som møtte meg, men vi måtte selvsagt ta visse forhåndsregler. Jeg opplevde likevel ikke dette som noe problem, sier 41-åringen.

Da var det heller andre ting som kunne by på problemer.

– Språket var en utfordring. Det er ikke mange som snakker engelsk der, bortsett fra noen av lederne. Skulle de forklare noe på engelsk, så slo de fort over på portugisisk når de ble ivrige. Det var også svært mange ledd fra bunn til topp. Skulle man ta opp noe, måtte man gjennom flere før man kom til rett person.

De hadde fri i helgene, så Frank og reisefølget var heldig å få oppleve en av de store festene som brasilianerne er kjent for å arrangere.

– Vi klarte å få tak i billetter til den årlige Sambafesten. Da feirer Brasilianerne at vinteren er over. Festen forgikk oppå ”sukkertoppen”, som er en av de to kjente toppene man kan se fra Copacabana. Denne festivalen kan sammenlignes med en Verketfestival. Det var mellom to og tre tusen mennesker der, og kvelden var spekket med dansing og grilling, forteller han.

Frank liker å reise med jobben. Han har i tillegg til Sør-Amerika, også vært i England og Skottland på arbeidstur.

– Jeg liker spesielt godt å treffe nye folk og lære andre kulturer å kjenne. Jeg reiser gjerne igjen dersom muligheten byr seg, avslutter han.

KIS-gruppen ble etablert i 1987, men fikk ikke egen avdeling i MIP før i 1998. Kåre og Asle har jobbet der siden begynnelsen av 2008.

Arbeidsoppgavene til Kåre og Asle består i all hovedsak i sakkyndige kontroller og reparasjoner av kraner, lifter, trøkker og lastebilkraner. KIS-gruppen er størst i Norge på dette området og har 24 kontorer rundt om i landet. Det er hovedsakelig bare avdelingen i Mo Industripark som dekker området nord for Mo i Rana, og fylkene Troms og Finnmark.

– Vi har en serviceavtale med en rekke bedrifter i Nord-Norge. Noen av dem er Forsvarsbygg, altså de som eier og leier ut bygningene til forsvaret. Da vi var oppe i Finnmark sist, kjørte jeg innom alle vinmonopolene i Finnmark. Vi har en avtale som innebærer årlig sakkyndig kontroll på deres lifter. Det ble 490 mil på ti dager, forteller han.

Kåre og Asle kan få beskjed om å reise på kort varsel. Blir det havari må de ut og yte service. Ofte når de er på oppdrag, kan de være borte 14 dager. De har begge mer eller mindre 60 reisedøgn i året.

– En av grunnene til at jeg ville jobbe i KIS var at jeg fikk muligheten til å komme meg litt ut av byen av og til. Hvis jeg er hjemme en hel måned, kjenner jeg at jeg blir rastløs. Da er det godt å få seg en to–tre dager borte, forteller Asle.

De to drevne kranteknikerne er begge sikkerhetsklarerte på nest høyeste mulige nivå. Det vil si at de er klarert på nivå ”hemmelig”. Det er bare ”strengt hemmelig” som er over.

– Dette gjør at vi får se ting vi ellers aldri ville sett som vanlig turist i Nord-Norge. Vi jobber inne på mange NATO-stasjoner. Sist da vi var på Sørøya hadde vi litt ekstra god tid før båten gikk, og da ble vi invitert opp for å se på vraket av krigsskipet Murmansk. Det var så bratt opp dit at vi ble fraktet med en ombygd landcruiser, forteller de.

Den høyeste kranen de har serviceavtale på er 70 meter. Asle sier han må ha noen minutter på å venne seg til høyden før han kan begynne å jobbe, men da er det greit.

– Vi bruker alltid fallsikringsutstyr. Det er jo vår egen livline, sier Asle.

De har heldigvis aldri havnet i en situasjon hvor den har blitt satt på prøve, og den er alltid spent på.

Jobben i KIS er meget variabel og byr ikke bare på utfordringer. På grunn av all kjør-ingen har de fått oppleve en rekke fantastiske naturopplevelser. Begge trives best i Finnmark.

– Vi reiser ofte nordover gjennom Sverige og Finland. Høsten 2008, da vi kjørte oppover Sverige, så vi et sted hvor det satt 20 tiurer. På samme tur møtte vi på noen enorme reinflokker. Naturen var helt fantastisk, og det var ordentlig julekortstemning, husker de.

Avstandene i nord er også et kapittel for seg selv.

– Man må oppleve det for å forstå hvordan distansene er der oppe. Vi skulle en gang til Kirkenes, og da tilbød en mann å kjøre oss, det var tross alt bare fire timers kjøretur, ler Kåre.

Selv om de av værmessige årsaker prøver å legge turene til Finnmark på sommerhalvåret, hender det at de må reise opp på vinteren. Det kan være en luftig opplevelse.

– Vi var i Lakselv ei uke i januar i 2010. Da blåste det sterk storm en hel uke. Vi landet i et klarhull og lettet i et klarhull. Flyplassen var stengt hele uka, og det var en rekke utforkjøringer selv inne på flyplassområdet. Heldigvis jobber vi for det meste inne på i verksted- og produksjonshaller, sier Kåre. De har fått flere bekjentskaper i fylket og opplever at folk er behjelpelig med det meste.

– Når det har knepet om, har vi fått over-nattet på militærleire, forteller Asle.

I tillegg til alle jobboppdragene har de en bred kursplan de skal gjennom, og disse foregår oftest i Oslo. Kursene er en slags kontinuerlig videreutdanning, og er svært viktig for de ansatte å gjennomgå.

Å bo på hotell blir man lei av, og begge mener det er oppskrytt. Når de reiser på jobboppdrag vil de helst jobbe mest mulig.

– Noen kunder lar oss få jobbe utover kvelden, mens andre krever at vi gir oss klokken 16.00, sier Kåre.

– Hva sier familien deres til at dere er så mye borte og jobber?

– Ingenting, de er bare glade til, spøker Asle. Kåre fortsetter:

– Det er jo ikke alltid det passer. Man har jo ting som må gjøres hjemme og på vinteren kan det for eksempel være mye snømåking. Arbeidsgiveren vår er som regel fleksibel hvis man jobber med et prosjekt hjemme som gjør det vanskelig for en å reise, sier han.

Begge stortrives i jobben, og sier at så lenge det ikke blir mer reising enn det er nå, går det greit. Kranteknikerne kommer nok til å farte noen år til.

Momek Armatek har i løpet av de siste par årene fått flere oppdrag på Svalbard. Stian Lauvdahl var en av de første ansatte som bedriften sendte over.

– Jeg ble innleid i 2009 på ett års kontrakt av gruveselskapet Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS. Det er de som driver kullgruva i Svea. De har også ansvaret for vedlikeholdet av alt driftsutstyret der, forteller 28-åringen.

Svea er et lite industriområde med brakke-rigger og gruvedrift som ligger syv mil sør for Longyearbyen. Det er ingen veiforbindelse dit, så fly og scooter er eneste framkomstmiddel.

Stian som er ansatt som industrimekaniker, jobbet på verkstedet GruveMekUte (GMU) som er et mekanisk verksted for reparering av gruveutstyr utenfor gruva. Han var innleid for blant annet å overhale gruvemaskiner, boreutstyr og andre ting som brukes i forbindelse med utvinning av kull.

– Svea er ganske så mannsdominert, men det jobber også noen damer på ISS, som har ansvar for booking og matlaging i Svea. Svea er også en multikulturell arbeidsplass med innleid arbeidskraft fra blant annet England og Østerrike, så det gikk mye i engelsk.

De ble hyret inn for spesialoppdrag i forbindelse med maskinene. Det var mange tunge konstruksjoner og mye tyngre jobbing der enn her, forteller Stian.

Å være så nordlig plassert kan noen ganger føre til problemer.

– Dersom noe ble kjørt i stykker kunne man risikere å måtte vente flere måneder på nye deler, sier han.

Det er ingen fastboende i Svea, og alle som jobber der bor i brakkerigger på industri-området. Stian forteller at det ikke var mye å ta seg til på ettermiddagene.

– Dagene ble veldig like. Vi sto opp, spiste og gikk på jobb. Det ble ikke så mye fritid til overs, men når vi ikke jobbet eller sov, spilte vi biljard, bowling, eller var i treningshallen, sier han og fortsetter:

Det var lengre dager på jobb der enn på fastlandet. I Svea hadde vi 13 timers lang arbeidsdag men til gjengjeld var det mer fri. Jeg gikk turnus med 12 dager på og 16 dager fri. Da reiste jeg alltid hjem. Det gikk bort 2 dager på reising i forbindelse med hjemturen. Det tok 12 timer å reise til Svalbard fra Mo i Rana. Først fly til Bodø, så til Tromsø, før det landet i Longyearbyen. Derfra gikk det

 minifly ut til Svea. Det var en flaskehals å komme seg til og fra ved noen anledninger på grunn av været, forteller Stian.

Han beskriver Svalbard som et lite og tett samfunn, og roser samholdet på øya.