Asbjørn Eide styrer kranene fra kontrollrom, 300 meter unna. Foto: Mye i Media

Fra krankabin til joystick – Jeg har en kremjobb!

24 mai, 2019 12:52 Del Del

Asbjørn Eide har vært på «verket» siden 1980. Fra han begynte å arbeide ute på tomta til i dag har det skjedd ei rivende utvikling både teknologisk og ikke minst miljømessig både utenfor og innenfor valseverksveggene.

Det som er Celsas valseverk i dag var opprinnelig drevet av Norsk Jernverk. Deler av utstyret kom fra Tyskland som krigserstatning etter andre verdenskrig og var kanskje alt da noe utdatert. 

Etter at jernverket gikk over fra statlig til privat eierskap, har flere aktører drevet det som i dag er stålverket og mange husker muligens både Fundia og Ruukki. Det spanske konsernet Celsa Group kom inn på eiersiden i Mo i Rana i 2006 og har satset friskt siden den gang. 

Mye har også skjedd på effektiviseringsfronten oppigjennom. Historisk hadde man på det meste opptil 75 mann på hvert skift på finverksløypa. I dag drives det med 12 mann på skiftet.

Fjernstyrer kranene

Tekniske nyvinninger og satsing på energibesparelser, pluss miljøhensyn og økonomi har drevet fram utviklingen, og blant Celsas arbeidsstokk finnes både de som har sett det meste innenfor verksveggene og de som er ganske ferske i arbeidslivet. 

Asbjørn Eide har jobbet i industriparken i snart 40 år og har stort sett arbeidet som ovnsmann og kranfører siden han gikk over fra adjustasjen til disse arbeidsområdene. I dag gjør han jobben fra hovedkabinen i valseverket.

– Dette er en kremjobb, sier Asbjørn og styrer joystickene.
Han sitter i et kontrollrom der alle veggene er dekket av store dataskjermer. Arbeidsoppgavene han styrer skjer 300 meter borte.

– Stålet kommer til oss på flere måter. Noen ganger kommer det rett fra strengstøypinga der det nå blir puttet i en stor «termos» som holder stålet på rundt 800 grader til det kommer til oss. Vi kan da sette det inn i emneovnen og videre varme det til vel 1100 grader før det går ut i valseløypa, forteller Asbjørn mens han følger med på skjermene foran seg.

– Tidligere fikk vi stålet på rundt 400 grader, eller også helt kaldt. Det sier seg selv at det koster mye å ta det opp fra null grader til 1100. Vi sparer faktisk 2/3deler av energibehovet på denne måten, forklarer han.

Fv. Asbjørn og lærling Håkon Luktvassli Henriksen.

Erfaring og fersk kompetanse

En gang i tiden var det 12 mann som gjorde Asbjørns jobb på hvert skift. I dag er det én mann på hvert skift som har dette ansvaret.
– Jeg må jo si at jeg synes jeg har en kremjobb. Dette kontrollrommet er nesten lydløst i forhold til støyen i krankabinen. Jeg har full oversikt over både ovnsdrifta og kranarbeidet.

Selv om Asbjørn styrer krana 300 meter bortenfor der han sitter, forklarer han at sikkerhet er ingen problem.
– Kranens arbeidsområde er helt avsperret. I tillegg har vi sensorer som ser om noen beveger seg inn i området. Da går alarmen.

For tiden har Asbjørn en lærling sammen med seg, noe han trives godt med.

– Det er jo en lykke å få arbeide sammen med unge folk, sier 60 åringen som har bestemt seg for å fortsette i jobben etter fylte 62 år da han kunne ha gått av.

Lærlingen Håkon Luktvassli Henriksen er 18 år og kommer rett fra industriteknikk-linjen på Polarsirkelen videregående skole. Han synes det er stor stas å komme tett på industri.

– Dette er nesten bedre enn drømmen. Jeg hadde bestemt meg for å ta en utdannelse i industrien. Jeg ville ikke sitte på et kontor hele dagen. Her er det varierte arbeidsoppgaver i et trivelig miljø. Jeg kunne ikke fått det bedre. Det er interessant å jobbe med så avansert teknologi som vi opererer med her. Om et par år får jeg fagbrev og den høyeste drømmen er å få fast jobb her, avslutter Håkon.

En høyteknologisk arbeidsdag.

Del Del