Gunnar Lindgren var den som begynte tidligst av de fire. Han ble ansatt på verkstedet i 1949 like etter fullført yrkesskole.

– I anleggstida jobbet jeg til å begynne med en god del med å legge ut kabelbruer. Det var mange kabelbroer som skulle monteres, ikke minst i anlegget inne i Svabo. Senere jobbet jeg på knuseren, og senere i smia. Før Sentralverkstedet var ferdig holdt verkstedene til i brakker på Skansen.

Da produksjonen startet i 1955 begynte Gunnar i Valseverket. Her ble han helt til han gikk av med pensjon.

– Vi jobbet akkord, og det var derfor bedre lønn for oss enn de som sto i produksjonen, forteller Gunnar.

Gunnar bodde de første årene i ei brakke på skytterbaneheia, der mange andre av de første arbeiderne ved Jernverket holdt hus. På slutten av 1950-tallet fikk han tomt og bygde tomannsbolig på Gruben.

Stein Wetting, arbeidsnummer 1238

Stein Wetting fikk jobb ved Norsk Jernverk 6. juni 1953. Stein kom fra Lofoten. Han hadde tatt maskinutdanning i Stockholm like etter krigen, og senere også maskinlinja ved Teknisk institutt i Gøteborg. Der traff han Erling Skonseng fra Mo i Rana. I praksis etter skolen jobbet han blant annet i Oslo, der han traff Per Bikset, som fortalte Stein om Jernverket og alle spennende oppgaver som skulle komme der.

Dette førte til at han 6. juni 1953, etter noen måneder hjemme i Lofoten, reiste til Mo for å få seg arbeid. Han tok inn på Meyergården. Da han skulle gå inn på Jernverkstomta ble han stoppet av Andreassen i vakta, som viste ham videre inn til verkstedssjef Skogen og teknisk sjef Meidell. Her traff han tilfeldigvis igjen Erling Skonseng, som gikk god for Stein og ga ham de beste skussmål til Skogen og Meidell. Derved ble han ansatt, men i starten som verkstedsarbeider da de ikke kunne ansette funksjonærer i Mo i Rana. Det måtte gjøres i Oslo.

Stein fikk Hans Aasen som sjef. Aasen var konstruktør, og Stein fikk god innføring i jobben hos ham.

Stein fikk også bo i brakke på Skytterbaneheia. Her bodde han ett års tid, og de var to på ett rom. Han bodde der sammen med sjåfør Hugdal. De spiste på ei stor messe, og det var den gang flere brakker som ble oppført for å fungere som ”hybelhus” under anleggstida.

Den eldste av de fire er Torleif Rødsjø

Torleif ble ansatt 9. oktober 1953. Han har ennå i dag sitt ansettelsesbevis og passerseddelen, som man måtte ha i 1953 for å komme inn på Jernverkstomta. Passerseddelen er stemplet av anleggsleder Halvor Heyerdal. Timelønna var kr 3,27 da Torleif ble ansatt.

Torleif hadde jobbet i fire år i Mo i Rana da han begynte ved Norsk Jernverk. Rieber & Sønn hadde en filial på Levanger, der Torleif hadde jobb. 6. mai i 1949 kom han til Mo og begynte på jobb for Rieber & Sønn i Vika. Der hadde de et oppdrag med å bygge en silo for sand, med tilhørende utstyr.

– Det var vanskelig å skaffe sand som hadde godkjent kvalitet. Det skulle støypes 5,5 tonn store rør, og Jernverket hadde den gang ikke utstyr til dette. Vi laget ei kran, på ei trekkvogn som var krigsskadeerstatning etter tyskerne. Vi måtte finne egnede løsninger selv, for det var ikke egnet utstyr å skaffe til alt, den gang, sier Torleif.

Etter ei tid reiste han tilbake til Levanger. Han kom igjen til Mo i Rana i 1951, og da besto jobben av å legge plater på takene til de store produksjonsbyggene.

I to år la vi alle takene. Det var 73 mål på Valseverket, 18 mål på Råjernverket, og i tillegg taket på Stålverket, forteller han.Torleif har egenhendig skjært alle platene, som var støypt i lettbetong med dobbel armering.

– Vi tok prøver på 10 ganger 10 ganger 10 centimeter av alle plater, sier han.

Jobben var ferdig i september 1953, og i oktober ble han ansatt ved Norsk Jernverk.

– Jeg begynte i jobb ute, med montering av gjerder og stolper ned mot kaia. Ei tid var jeg også på Stålverket, sier han. Det er spesielt en episode han minnes godt fra anleggstida:

– Jeg ble utleid til en kar som drev montering under gropene. Folk likte ham dårlig, og 35 hadde allerede rømt fra ham. Etter at jeg hadde en konfrontasjon med ham der ble det imidlertid bra. Han gråt da jeg forlot ham. Formannen min støttet meg fullt ut, så saken ble løst, forteller Torleif.

Han sier han har hatt mange fine år på Jernverket.

– Egentlig skulle jeg begynne på blåsinga på Stålverket i 1955. Bedriftslegen sa imidlertid at det burde jeg ikke gjøre. Derfor ble det Valseverket. Der har det vært mye arbeid, og mange fine stunder, sier Torleif.

Torleif husker også godt de første dagene, da operatørene skulle trene seg i kjøring av rullebord og valser. Det ble brukt 5×5-tommers trebjelker, som operatørene skulle snu og flytte på.

Det var en engelskmann som het Slingsby som lærte opp operatørene.

Og da verket var startet opp, da brukte de store gafler til å snu det glødende jernet.

– Jeg husker en kar, Yngvar Mathisen, som var spesielt dyktig til det. Det var også flere, men Yngvar var spesiell, sier Torleif.

Harald begynte i september 1960. Han hadde da tidligere arbeidet i brannvesenet i kommunen, og begynte på nattskift sammen med Rødsjø.

– Vi ble godt samkjørt, allerede fra dag 1. Etter ei uke var det gjort, da var vi fire karer som jobbet godt sammen i mange, mange år. Det var i tillegg til Torleif og meg Gunnar Tidiansen og Gunnvald Holm, forteller Harald.

Harald har også en bror som jobbet på Valseverket, Fredrik. Han var en av de som var med på å starte opp verket. (Fredrik og flere andre veteraner fra Valseverket hadde ikke anledning til å komme da MIP Magasinet samlet karene til en prat.)

– Av alle som var på vedlikeholdet i Valse-verket under oppstarten er det kun to som er igjen. Det er Torleif og Rolf Venes, forteller Harald.

HMS-siden var på mange måter ganske annerledes de første årene. Gunnar hadde vært på et brannskadekurs. På den tida sto det transalve ute i skapene i verket, og denne ble brukt mot brannskader.

På kurset lærte de at dette skulle man ikke bruke, og da Torleif opplevde en brannskade på jobben prøvde han å si fra om det. Det var slett ikke enkelt, og den skadde ble smurt inn med transalve, noe som gjorde vondt verre.

De første årene var arbeidstøyet svært forskjellig fra i dag. Engelskmennene gikk i dress, hvitskjorte og lakksko på arbeid. De norske arbeiderne gikk i det de hadde, i kjeledress og med hatt, sixpence eller berret på hodet. Hjelm ble ikke vanlig å bruke før rundt 1970. Og det var også få som brukte arbeidshansker og vernesko.

– De første verneskoene som kom var håpløse i snittet. De ødela føttene. De førte til at jeg måtte amputere tær, forteller Torleif.

– Jeg var i industrivernet. Der hadde vi tyskerhjelmer, sier han. Jeg var i industrivernet i over tretti år, uten fravær, sier Torleif.

En annen sak var toalettforholdene.

– Vi hadde stådritere i valseverket helt til rundt 1962, sier en, og da ler de alle.

– Vi må ha med ei skrekkhistorie om sikkerheten i gamle dager, sier Stein.

Det var en hollender som ble sendt til Norge for tvangsarbeid under krigen. Da freden kom ble han igjen i Ballangen, giftet seg og fikk arbeid i gruvene i Bjørkåsen.

En gang ramla han ned i siloen, og den eneste måten å få han ut var å tappe den tom for stein. Der sto de, arbeidskamerater og ledere, og ventet på at han skulle komme ut. Ikke et øye var tørt, og så kom hollenderen. Han overlevde!

Mannen var rufsete i alt og ett som han foretok seg. Kanskje var det derfor han ramla i siloen.

Han kom senere ned til Mo og fikk jobb på Jernverket. Der jobbet han i valseteknisk avdeling under Stein.

En gang ble han bedt om å gå på overtid en ettermiddag. Mannen gikk da i kantina og kjøpte seg mat før han skulle ut igjen på jobb. Da han kom tilbake gikk produksjonen, og karen gikk over rullebordet mens de valset. Han gikk i trebunnete støvler, og da det glødende jernet kom ned langs rullebordet slo det trebunnene av føttene hans. Mannen havnet oppe på jernet og klærne tok fyr.

Karene som jobbet i nærheten så det som skjedde, og fikk ham opp. De rev av ham klærne og pakket ham inn i et ullpledd, som var det eneste de hadde. Mannen ble kjørt til sykehuset. I sykebilen kastet han av seg pleddet. Stein var med i bilen, og han så blemmene fra brannsårene på armene.

Mannen var borte i halvannet år, etter at de måtte foreta hudtransplantasjon på brystet, på armene og i baken, på Rikshospitalet.

Mannen kom tilbake på jobb og var der ei tid før han sluttet og flyttet tilbake til Ballangen, forteller Stein.

Også Torleif har hatt en nær-døden-opp-levelse på arbeid.

Det var en kar som falt i ovnen på grovverket. Han skulle kontrollere noe, og falt tre meter ned i ovnen. Der var det rødglødende glødeskall, og murverket var også varmt.

– Jeg fikk tak i en slange med pressluft, kjørte den nedi og satte på lufta for å prøve å kjøle ham ned. Så var det om å få tak i en stige, som vi senket ned og fikk ham opp. Mannen fikk forbrenning i nakken, men berget, seg, tross alt, forteller Torleif.

Selv om det var mange skader og arbeids-ulykker de første årene, så var det bare ei dødsulykke i Valseverket i tida de fire jobbet der, og den skjedde i Stripperhallen.

Stein jobbet som konstruktør på mekanisk verksted fra ansettelsen i 1953 til juni 1956. Da ble han spurt om å flytte over til valseverket for å overta ledelsen av grovverkets valsetekniske avdeling, med tilhørende valsedreie- og lederverksted.

– Den gang var engelskmannen Rys-Johnes valseverksjef. Sammen med ham fulgte det engelskmenn fra leverandøren av verket; Davy United. Det var Mr. Thomas og Jim Little. Little hadde ansvaret for kalibrering, og Mr. Thomas var garantien fra Davy United for at verket skulle kunne fungere tilfred-stillende. Davy United leverte hundrevis av tonn med valser til Jernverket. Sammen med Little jobbet også Leif Finnstad, som var min overordnede da jeg kom dit. Han sluttet imidlertid kort tid etter.

Slik ble det til at Stein overtok ansvaret. Han var der fra 1956 til 1990, da han gikk av med pensjon.

– Etter Jim Little kom en annen engelskmann, John Ward. Han kom til Mo fra India, og jobbet på Mo til 1960, forteller Stein.

Stein var en måned i Middelsborough i England for å få opplæring. Dette var i 1960, og da han kom tilbake forlot Ward Jernverket og Mo i Rana. Nå skulle de stå på egne ben.

Stein har reist mye i forbindelse med arbeidet på Jernverket. Han var blant annet i Algerie, da Jernverket måtte sende med en mann i tilknytning til en leveranse, som garanti for at det skulle gå bra.

– Vi var også mye ute på andre verk i andre land for å skaffe oss erfaring fra leverandører av valser. Det var leverandørene som sørget for slike kontakter, og for at vi fikk lov å besøke dem, forteller Stein.

– I perioder var jeg på Jernverket både på dagtid og på nattskift. Jeg ble stadig ringt opp for å hjelpe til når det ble et problem, for eksempel med innkjøring av nye profiler. Først var det vinkel, senere bulb og flattstål, forteller Stein.

Han nevner også at det var japanerne som begynte med L-profiler. De kunne valse dimensjoner opp i 400×100 millimeter. L-profilen skulle spare 6 prosent av profilvekta i et skip.

– Det ble ingen suksess, og det ble slutt på L-profilen etter noen år, sier han.

Stein forteller også, med litt stolthet, at de valset HEB og HEA som ble brukt i bygging av skyskrapere i USA.

– HEB var en bjelke vi valser til opp mot 2000, sier Stein.

Etter en del år i vedlikeholdet ble Torleif formann.

– Det var egentlig formennene som drev verket. Vi ble kalt ut sent og tidlig, også på fridager.

Jeg husker spesielt en episode der jeg ble tilkalt. Vi prøvde å få tak i ingeniøren, men han mente det kunne vente til over helga. Vi måtte kreve at han kom straks, og det gjorde han. Et 12-tommers rør var slitt av ved graving. Likevel resulterte det i en stor vannlekkasje som gjorde at motorene ble satt under vann, og det førte til at hele verket sto i 14 dager, sier Torleif.

Torleif forteller at han opplevde 1980-tallet som ei vanskelig tid.

– Mentaliteten i organisasjonen var ikke god, sier Torleif.

Harald ble også formann på vedlikeholdet i Grovverket, ei tid etter Torleif. De to delte kontor i mange år.

– Etter omstillinga ble folk mer entusiastisk for arbeidsplassen, sier Harald.

– Det ble bedre arbeidsmoral, og folk ble mer opptatt av jobben, og hvordan vi sammen skulle klare å beholde den.

Jeg husker at folk likte å jobbe, og de respekterte at kaffepausen var over, selv midt under skimesterskap! Da klokka viste at pausen var over forlot de kantina og gikk tilbake til jobb, sier han.

De forteller også at de for øvrig hadde Per Bakken som læregutt. Han arbeidet sammen med dem da han gikk på skolen. Senere ble han både Valseverksjef og adm.dir. ved Jernverket.

– Vedlikeholdet på Valseverket var en super arbeidsplass, sier Harald.

Gunnar slutter seg straks til det. Han jobbet på elektro i Valseverket i mange år.

– Vi sto virkelig på når ting krevde det, og     arbeidsmoralen var meget bra, sier Harald.

Valseverksjef H. Heltzen-Nørve skrev en artikkel om oppstartsårene ved Valseverkene i Vårt Verk Nr. 1 i 1960. Vi har sakset litt fra hans beskrivelse fra oppstartsperioden:

Hans oppsummering er også verd å ta med: