Statsindustriens glanstid i Rana

– Fra 1960 til 1975: 15 år med nye investeringer, interne stridigheter og markedsutfordringer

Ansatte ved Jernverket startet 1960-tallet med stolthet over det de hadde oppnådd siden oppstarten og forventninger for fremtiden. Produksjonen var i fin fremgang, de kjente sine arbeidsoppgaver, 1959-regnskapet viste overskudd, og det ble lagt planer for videre utbygging.

Vinnerloddet
Stortinget vedtok i 1961 flere store investeringer: ovn 5 og 6 ved Råjernverket skulle bygges, som ville fordoble produksjonen; sinterverket måtte utvides og et nytt agglomereringsverk bygges – Pelletsverket, og Vikabandet samt flere utvidelser ble bestemt.

Arbeider på takbjelken til det som ble ovn 6 i Råjernverket, underbyggin i 1961-1964.

Stortinget vedtok også utbygging av Norsk Koksverk og Rana Gruber, og samtidig pågikk flere andre betydelige utbyggingsprosjekter. Ranasamfunnet hadde trukket vinnerloddet; en ny Klondyke-tid, lik anleggsperioden og oppstarten av Jernverket, sto for døren med tilflytting og håp om jobb og bedre liv for mange mennesker.

1964 ble et merkeår i Rana, som fra januar var storkommune med 22.500 innbyggere. Gjennom året kom Norsk Koksverk, Pelletsverket, Rana Gruber i drift, mens ovn 6 startet i desember. Ovn 5 kom i drift i april 1965.

En av mange med forventninger var Sølvi Bratt, som ble ansatt ved sentralbordet i 1960 som 18-åring. Både brødrene og faren jobbet skift, og hennes årslønn var kr 5.045, knapt tredjedelen av brødrenes. Sølvi følte seg likevel kjemperik.

Den røde byen
Mo i Rana bråvåknet den 10. november 1961 til den første LD-chargen som veltet tjukk rødbrun røyk urenset ut over byen.  Folk så vantro på det de trodde var et uhell, men røyken var et resultat av en ombygging av anleggene i stålverket fra det som het Bessemer til LD-prosess. Flere ganger i timen ble det blåst rødrøyk fra LD-verket, og Mo i Rana ble raskt kjent som ”den røde byen”.

Generaldirektør Efjestad ville spare penger og mente renseanlegg var unødvendig. Klagene fra Ranas befolkning kom raskt, og det første renseanlegget som ble bygd var utilstrekkelig. Rødrøykproblemet ble et gjennomgangstema til 1975 da LD-verket ble ombygd og fikk våtrenseanlegg. Først da ble det kontroll på rødstøvet over byen.

Allerede med det første rødrøykutslippet i ’61 kom reaksjonene.

Kvinner på skiftarbeid
Rana Gruber var først med kvinner i produksjonen; åtte kvinner ble ansatt i 1964 som skiftarbeidere og tre i laboratoriet. Ektefeller av ansatte ble prioritert for å sikre bemanningen da det var stor boligmangel.

Liv Olsen på jobb på oppredningsverket i Gullsmedvik i 1965.

Liv Olsen, som tidligere jobbet i papirindustrien, var en av de åtte første i Rana Gruber. Hun hadde fire barn og var gift med en vedlikeholdsarbeider i bedriften, og skulle nå jobbe skift i produksjonen. Flere av de første kvinnene som inngikk i skiftarbeid ved Jernverket var tøffe kvinner som visste å sette seg i respekt.

Men mange mintes like fullt Jernverket som en god arbeidsplass hvor miljøet på skiftet betydde mye for trivselen. Kvinnene på den tiden fikk to kroner lavere timelønn enn menn, en urettferdighet som ble opprettet etter lønnsforhandlinger.

Det skulle gå nesten ti år før Koksverket og Jernverket ansatte kvinner i skiftarbeid, selv om de hadde kvinner ansatt i administrasjonen fra starten.

Teknologi og konjunkturfall 
Jernverket fikk markedsutfordringer som konsekvens av opprettelsen av EEC (senere EU) og frihandelsforbundet EFTA på slutten av 50-tallet og starten av 60-tallet.  På den tiden kom 70 prosent av Jernverkets inntekter fra eksportsalg, med EFTA-landene Storbritannia og Sverige som største kunder.

I 1962 kom sterk innstramming i stålmarkedet og synkende priser. Det hadde vært sterk kapasitetsvekst i stålindustrien, vesttysk stålindustri var modernisert og USAs gikk for halv maskin. Prisfallet ga lave eksportpriser helt til 1969.

Den teknologiske utviklingen i perioden var også betydelig. I Storbritannia hadde masovndrift fordoblet råjernutbyttet med sterk reduksjon i kullforbruket. Dette svekket konkurranseevnen for Jernverkets elektroråjernsovner.

Interne problemer til overflaten
Jernverket fikk likviditetsproblemer i 1963 og måtte endre utbyggingsplanene. Generaldirektør Efjestad ga skylden til økt konkurranse for svake driftsresultater og økt gjeld, og han avviste kritikk mot dårlig produktivitetsutvikling og organisasjonsforhold. Han fikk full støtte fra styret i sitt syn. Men internt vokste misnøyen.

Generaldirektørens lederstil var omdiskutert, både i Jernverkssystemet og i industridepartementet. To sterke kritikere til Efjestad var juridisk direktør Per Blidensol og verksdirektør Langberg. I tillegg vokste misnøyen blant yngre ingeniører og andre funksjonærer, og flere nøkkelpersoner sluttet under Efjestad. Problemene vedvarte i flere år.

Ville ha ro
Det blåste mye i offentligheten rundt Jernverket og Koksverket. Flere ønsket å slå sammen Jernverket og Spigerverket i Oslo før 1965, med støtte av flere både i Arbeiderpartiet og de borgerlige partiene.

Da Borten-regjeringen overtok i 1965 ble Sverre Walter Rostoft industriminister. Han ønsket ro rundt Jernverket, og overrasket mange ved å avvise sammenslåing. Derimot sørget han for Efjestads avgang, og ansettelse av Per Blidensol som toppsjef. De fleste styremedlemmene ble også byttet ut. Det ble som en ny start, og Rostoft oppnådde roen han hadde mål om.

Ett av de første grep Blidensol gjorde, var å flytte hovedkontoret for Jernverkets administrasjon fra Oslo til Mo i Rana.

Høy gjeldsgrad
Gjennom 1960-tallet ble skipsprofiler det dominerende valseverksproduktet fra Jernverket. Men skipsbyggingsindustrien bygde stadig større skip, og det genererte behov for høyere stålkvaliteter, bredere profiler og ferdigsveiste, store profiler. Det skapte press på fornying og oppjustering av valsevalseverket.

Fra kabinen i blokkvalseverket.

Jernverkets gjeldsgrad hadde lenge vært kvelende for utviklingen. I 1968 presenterte styret investeringsplaner der gjeldssanering var forutsetningen for suksess. Med endret plan i 1971 trakk den første langtidsplanen opp tre strategiske satsingsområder. Skipsprofiler var ett av disse, med ombygging og utvidelse av valseverket og et nytt sveiseanlegg. Samtidig skulle bjelkevalsing beholdes som «livsforsikring» mot store konjunkturfall i skipsbygging.

Nisjemarked eller masseproduksjon?
Industridepartementet stilte krav til en langtidsplan fra Jernverket. Den kom med Plan 1972-75, der styret foreslo endring av strategien, bort fra et bredt spekter av standardprodukter og over til nisjeprodukter. Dette hadde støtte i markedsanalyser, der skipsprofiler ville passe Jernverkets størrelse og produksjonsapparat godt – forutsatt nye investeringer.

Påbygging råjernverket ca. 1963.

I mars 1972 vedtok Stortinget gjeldssanering og investeringer i Plan 1972-75. En helt klar forutsetning var at Jernverket nå skulle stå på egne ben. Straks startet utbygging av sveiseanlegget, primeanlegget, terminalområdet med terminalkraner, samt ombygging i valseverket. Planen inneholdt også vel 100 millioner kroner til reduksjon av røyk- og støvutslipp og utbygging ved Rana Gruber for dobling av sligproduksjonen.

Strukturell krise
Oljekrisen i 1973-74 innvirket ikke direkte på stålbransjen, men i desember 1974 var stålmarkedet helt endret. Stålbransjen internasjonalt sto foran en omfattende strukturell krise like etter at sveiseanlegget sto ferdig sommeren 1974, og Jernverket gikk et vanskelig tiår i møte.

Perioden mellom 1975 og 1985 kan du lese mer om i neste utgave av IndustriparkNytt og på denne nettsiden. 

Tekst av Ivar Hartviksen for Mo Industripark AS

Bygging av renseanlegget for elektrostålovnen i 1969. Rødrøyken fra LD-verket skapte stor oppstandelse da den første gang ble sendt ut over Mo i Rana i november 1961. Da var det ikke bygd noe renseanlegg for LD-verket. Det første renseanlegget – et tørrfilteranlegg som ikke fungerte særlig godt – ble bygd i 1964. I 1969 kunne man så starte renseanlegget for elektrostålovnen, og etter ombygging LD-verket i 1975-76 kom det endelig et nytt våtrenseanlegg som klarte å få rødrøyken under kontroll. På slutten av 1960-tallet var de totale investeringene i rensetiltak på 10 mill. kroner, og dette økte til 110 mill. kroner i perioden 1973-76. Målinger fra denne perioden av støvnedfall viser at det i 1966 falt ned om lag 20.000 tonn støv. I 1976 var dette redusert til om lag 2.600 tonn. I 2020 er de totale utslippskonsesjonene for støv fra bedrifter i industriparken mellom 200-300 kg årlig.

Om Tilbakeblikk-spalten
Ranas industrihistorie strekker seg 170 år tilbake i tid og kan deles inn i tidlig industriutvikling, tiden med Norsk Jernverk og tiden etter omstillingen til privat eierskap.

I 2020 er det 65 år siden oppstarten av A/S Norsk Jernverk. Mye av dagens industri i Mo Industripark drives videre på tuftene til det gamle jernverket. Dette markerer vi med en artikkelserie i år med historiske tilbakeblikk fra anleggsperioden frem til dagens industrivirksomhet. Serien består av seks artikler, en i hver utgave av Industriparknytt. Saken du akkurat har lest er nummer to i rekken. Den første artikkelen i rekken, Industrieventyret starter, som tar for seg anleggsperioden og oppstarten av A/S Norsk Jernverk, kan du lese her.

Artikkelrekken vil ta for seg følgende tidsepoker
1955                Det hele begynner – Anleggsperioden og oppstart av A/S Norsk Jernverk
1960 – 1975   Ny statlig satsing: Rana Gruber, Koksverket og utbygging av jernverket
1975 – 1985   Stålkrisen og internasjonal stålindustri i endring
1985 – 1995   Et tiår med omstilling
2008 – 2014  Finanskrise og oljesatsing
2015 – 2020  Fra miljøfokus til grønt skifte

Tags: Blidensol, Efjestad, historie, industrihistorie, jernverkstiden, Norsk Jernverk, rødrøyk

Categorised in: Uncategorized @no